– Hyttetradisjonen har gått fra jobbing til jogging

Av

Dagens hyttekultur ble skapt i etterkrigstida. Men den har røtter i både bøndenes slit og borgerskapets forlystelser.

IDYLL: Etterkrigstida bød på både velstandsøkning og lengre ferier, noe som la grunnlaget for nordmenns utstrakte hyttebruk.

IDYLL: Etterkrigstida bød på både velstandsøkning og lengre ferier, noe som la grunnlaget for nordmenns utstrakte hyttebruk. (Foto: )

DEL

– Å dra på hytta har alltid vært knyttet til en følelse av frihet, selv den gangen man dro dit for å jobbe. Å dra til setra, koia eller rorbua representerte et brudd med hverdagen, og et fristed fra konvensjonene i byen eller bygda, sier etnolog og kulturhistoriker Arne Lie Christensen. Han er aktuell med boka «Ut i det fri. Livet på setra, hytta og landstedet».

Ifølge Christensen er dagens hyttekultur en krysning av to ulike tradisjoner: Bønder- og fiskeres sesongarbeid i koier, rorbuer og setre, og de velståendes pendling til sine luksuriøse landsteder.

TURISTMÅL: Rorbuene ble bygget som sesongbolig for fiskere, men er nå ofte overnattingssteder for turister.

TURISTMÅL: Rorbuene ble bygget som sesongbolig for fiskere, men er nå ofte overnattingssteder for turister. (Foto: )

– Allerede på 1600-1700-tallet hadde det norske byborgerskapet løkker og lyststeder utenfor byene der de kunne dyrke mat og nyte de landlige omgivelsene. På 1700-tallet ble dessuten borgerskapet påvirket av romantikkens opphøying av ekte natur og det enkle livet på landet, forteller han.

Selv om overklassen idylliserte det naturlige og opprinnelige, manglet det ikke på luksus på landstedene.

– Livet på landstedene var langt fra noe enkelt hytteliv. Borgerskapet bygde store hus med flotte hager, hvor man tok imot gjester og arrangerte overdådige fester. Arbeidet var det tjenerne som sto for, forteller han.

Fra seter til fritidsbolig

Bøndenes sesongarbeid i koier, setre og rorbuer er en historie om langt mer slit. Men også her kunne følelsen av frihet gjøre seg gjeldende:

– I boka skriver jeg om hvordan budeiene følte «fjelltrang». Det handlet ikke nødvendigvis om at de søkte mot naturen, men mot den friheten livet på setra ga dem. Nede i bygda var det mennene som dominerte, på setra kunne kvinnene i større grad styre selv, forteller han.

Tradisjonen med seterbruk strekker seg langt tilbake, kanskje helt tilbake til den gangen jordbruket kom til Norge. Å oppsøke fjellet for turgåing og naturopplevelser derimot, ble først vanlig på 1800-tallet.

FRILUFTSLIV: Ski- og turgåing for forlystelsens skyld kom inn i den norske kulturen på 1800-tallet.

FRILUFTSLIV: Ski- og turgåing for forlystelsens skyld kom inn i den norske kulturen på 1800-tallet. (Foto: )

– Fra midten av 1800-tallet begynte turistene å vandre i fjellet. Etter hvert ble det vanlig å ta imot turister på setra for bevertning og overnatting. Gradvis har setre blitt lagt ned, og bygningene i stedet tatt i bruk som hytter, forteller han.

Det samme har skjedd ved kysten: Fiskerbøndenes hus er blitt sommerhus, og rorbuer er blitt overnattingssteder for turister.

Nøktern i strikkejakke

Lenge var både mye fritid og en hytte å tilbringe feriedagene på et privilegium forbeholdt de få. Men på 1900-tallet skjedde store samfunnsendringer som la grunnlaget for den hyttekulturen vi kjenner i dag.

– Velferdsstaten tok form, og klasseforskjellene ble mindre. Åttetimersdagen ble innført i 1919, og man fikk tre uker lovfestet ferie fra 1948, noe som la grunnlag for det nye fritidssamfunnet, forteller Christensen.

GERHARDSEN: Statsminister Einar Gerhardsen blir ofte trukket fram som et eksempel på den nøkterne norske hyttekulturen. Her koker han kaffe på peisen med kona Werna og sønnen Rune ved sin side.

GERHARDSEN: Statsminister Einar Gerhardsen blir ofte trukket fram som et eksempel på den nøkterne norske hyttekulturen. Her koker han kaffe på peisen med kona Werna og sønnen Rune ved sin side. (Foto: )

Tidligere statsminister Einar Gerhardsens hyttebruk blir ofte trukket fram som selve symbolet på norsk hyttekultur og oss nøkterne nordboere.

– Gerhardsen la vekt på å leve enkelt på hytta. Han ville ikke ha telefon, og tok imot utenlandske politikere i dress iført strikkejakke, forteller Christensen.

Siden har mange norske toppolitikere latt seg intervjue og avbilde på sin enkle fjellhytte, kanskje i et forsøk på å fremstå som folkelige og ujålete. Og den enkle og hjemmesnekrede hytta kunne da også lenge sies å være typisk norsk.

– Fra krigen og fram til 1970/80-tallet var de fleste hytter som ble bygget, forholdsvis små og enkle, med utedo og uten strøm og vann. Disse var ofte bygget på dugnad, med hjelp fra venner og familie, sier han.

Dagens hyttevaner

Ifølge SSB er det i dag over 400.000 hytter i Norge. Prognosesenteret analyserer jevnlig hyttemarkedet, og partner Bjørn Erik Øye avviser raskt myten om at den typiske norske hytta har blitt et hyttepalass.

– Gjennomsnittsstørrelsen på nybygde norske hytter økte fra rundt 60 kvadratmeter på 1980-tallet, til 80 kvadratmeter på begynnelsen av 2000-tallet. Siden har kurven flatet ut, forteller han.

Han mener det er et paradoks at mange nye hytter i dag bygges i hyttebyer rundt alpinanlegg.

– Ifølge vår statistikk kommer nærhet til alpinanlegg nederst på prioriteringslista når folk skal kjøpe fritidsbolig, sier han. Strøm, innlagt vann, gode turområder, kort reisevei og kjørevei fram troner øverst.

I snitt tilbringer vi 48 dager på hytta i året, men det er en klar sammenheng mellom standard og antall bruksdager. Hytter med strøm og vann brukes langt oftere enn hytter uten.

Ifølge en undersøkelse Ipsos MMI gjorde for magasinet Hytteliv i 2014 svarte 44 prosent at de hadde hytte med både innlagt vann og strøm, 24 prosent hadde ingen av delene. Begge gruppene var imidlertid like godt fornøyd med hyttas standard.

Moderne hytteliv

Christensen har selv et nært forhold til hyttelivet, og hans eget landsted ved Kragerø er et godt bilde på utviklingen av norsk hyttekultur de siste hundre årene.

– Huset var opprinnelig eid av en fiskerbonde. Faren min var lektor, og kjøpte stedet for å kunne tilbringe de lange sommerferiene der, forteller han.

Gjennom Christensens oppvekst ble dagene på hytta fylt av praktisk arbeid som snekring, fisking og hagearbeid.

– Jeg vokste opp med idealet om at man skulle gjøre ting selv, sier han, som fremdeles er tilhenger av den enkle hytta.

KROPPSARBEID: I etterkrigstida var idealet at man skulle gjøre ting selv. Her hugger den tyske politikeren Willy Brandt og familien ved på en hytte på Sjusjøen.

KROPPSARBEID: I etterkrigstida var idealet at man skulle gjøre ting selv. Her hugger den tyske politikeren Willy Brandt og familien ved på en hytte på Sjusjøen. (Foto: )

– Når jeg er på hytta, liker jeg å reparere og holde på. Og er stolt over at jeg fortsatt bare har utedo. Samtidig er også jeg en del av en utvikling der fritidsboligene blir stadig mer moderne: Om kvelden sitter jeg på den nybygde glassverandaen og skriver på PC-en og har både elektrisk lys og oppvarming, sier han.

Han mener idealet om det enkle liv på hytta har tapt terreng.

– En del nybygde hytter er i dag nesten like store som hus, og har alle fasiliteter. Og de færreste snekrer i dag på hytta si selv, sier han.

– Det kan se ut som tradisjonen har gått fra jobbing til jogging – jeg ser stadig vekk hyttefolk som jogger forbi, i stedet for å holde seg i form med kroppsarbeid, sier han.

Artikkeltags