Men det viste seg at det ikke først og fremst var gress som kom opp, men løvetann, tistler – og burot

Her var det servering i solsteiken, mens planene for grøntanlegget ble lagt. Og buroten vokste ...

Her var det servering i solsteiken, mens planene for grøntanlegget ble lagt. Og buroten vokste ... Foto:

Av
DEL

Meninger (Tønsbergs Blad) Vi kjøpte en gang et hus mens snøen lå metertykk, og vi var klar over at det var gjort dreneringsarbeider året før. Da våren kom, ble det bekreftet – til de grader.

Dag for dag steg sola på himmelen og gradvis smeltet snøen. Like gradvis dukket det opp både småstein og litt større stein, søle, løvetann, hestehov, burot og mye annet rart som i alle fall ikke går under betegnelsen pryd- eller nyttevekster.

Også var det en rand plen rundt bevisene på at gravearbeidene faktisk hadde funnet sted. Vi var ikke på noen måte lurt, men hadde fått litt mer å gjøre enn vi hadde forestilt oss.

Ingen av oss som bebodde herligheten har noen form for gartnerbakgrunn, og er ikke utstyrt med så veldig grønne fingre heller. Vi hadde meldt direkte overgang fra verandakasse til villahage. Dessuten var vi blakke etter huskjøp, så noen innleid anleggsgartner var det ikke rom for i det for lengst sprengte budsjettet.

På den store terrassen var det tørt og rent. En stor busk skjermet mot det som skulle vært hagen, og noen verandakasser med ferdiggrodde vekster fra Plantasjen, gjorde utsynet over anleggsområdet mindre plagsomt. Her var det servering i solsteiken, mens planene for grøntanlegget ble lagt. Og buroten vokste ...

Heldigvis er ingen i husstanden allergiske, men vi visste jo at alle ikke er like heldige når det gjelder den saken. Dessuten var vi nye på stedet og hadde ingen klar oversikt over naboers nysevaner. Vi leste oss derfor opp i faget burotbekjempelse og fikk mange gode råd. En god måte å bli kvitt den uønskede vegetasjonen på, skal være å dyrke poteter. Andre metoder er pløying, oppstikking av rotstokken eller avhogging før blomstring.

Siden vi ikke hadde umiddelbare planer om å bli selvforsynte med poteter, og var uten tilgang på traktor med plogskjær, valgte vi det siste. Her skulle det bli plen som ville bli en golfbane verdig.

En morgen blåste vi i fløyta og innledet det vi trodde var det endelige slaget mot buroten. Etter et par dagers innsats, var de forhatte plantene borte, og vi kunne skue utover steiner, søle, løvetann og hestehov. Etter hvert var det blitt vesentlig grønnere rundt oss. Vakkert var det ikke, men buroten var slått tilbake.

Vi utrustet oss derfor med spader, hakker, trillebår og pågangsmot – og startet anleggsvirksomheten. Det gikk ikke så verst. De fineste steinene ble brukt som innramming av blomsterbed, ujevnheter ble jevnet ut, løvetann fjernet etter beste evne – og leire etter graving ble kjørt bort. Nå trengte vi matjord.

Det var mange annonser i avisene. Siden vi sto midt i en slags budsjettkrise, falt valget på en leverandør som langt fra lå øverst på prislisten. Lastebilen kom og leverte den mørkeste muld. Her skulle det bli plen, ja. Vanning og gjødsling gjorde sitt, det ble langsomt grønnere og grønnere. Men det viste seg at det ikke først og fremst var gress som kom opp, men løvetann, tistler – og burot. Frøene hadde hatt gode kår der jordlasset kom fra.

Men heldigvis, du må ikke ha traktor for å ta rotta på buroten. Den venner seg nemlig aldri til jevnlig å bli overkjørt av en motorgressklipper på fullt turtall. Det samme gjelder tistler.

I løpet av sommeren døde derfor det meste av ugresset, mens plenen ble grønnere. Vi var riktig fornøyd med resultatet av innsatsen. Og for budsjettet gjorde det susen at vi aldri fikk noen regning fra han med jordlasset.   

Artikkeltags