– Vi hadde lyst til å starte med hjort.

Det ikke så tradisjonelt og de er elegante å se på

Midt på noen jorder i Stokke løper det rundt en stor flokk med hjort.

Tekst: Lena Malnes

Knut Gamkinn er oppvokst på gård, men han var nummer to i odelsrekka og måtte finne seg sitt eget gårdsbruk. Det fant han og kona Elisabeth på den gamle familiegården ved Borgeskogen i Stokke.

De overtok gården i 2011. Bygningene var nedslitt gjennom to generasjoner, men ekteparet så potensialet og flyttet fra Larvik sammen med den yngste av tre barn. Gammelt ble revet og nytt oppført. Men hva skulle de drive med?

– Vi hadde lyst til å starte med hjort. For det første er de elegante å se på. For det andre er det ikke så tradisjonelt, sier Knut.

Så hjort i Skottland

Fra kjøkkenet i hovedhuset på gården er det utsikt over jorder så langt øyet kan se. Rundt bordet har vi fått selskap av yngste sønn Johannes (26), som ønsker å overta når den tid kommer.

Her lever familien det gode liv, en tilværelse som frister Johannes, som i dag pendler til Asker der han jobber som eiendomsmegler.

Knut forteller at det var i Skottland han fikk se hjortefarmer først.

– Jeg tenkte: «Jøss, dette må jo kunne være en greie i Norge!»

Kjøtt og livdyr

De hogde ut skogen og satte opp rundt to kilometer med gjerde. Hjorten har cirka 110 mål å boltre seg på, halvparten åkerjord og halvparten skog. Besetningen består i dag av cirka 80 kronhjort.

Ekteparet tilbyr hjortekjøtt og spesialprodusert spekepølse fra egne dyr, i tillegg til livdyrproduksjon. I låven har de en liten gårdsbutikk, og de leverer til privatpersoner og restauranter. En fordel ved å stå for salget selv, og ikke gå gjennom en salgskanal, er at de har kontroll over prisen på matvarene.

De har begge hatt arbeid ved siden av gården. Elisabeth jobber på Larvik bibliotek, mens Knut de siste årene har vært ansatt i anleggsgartnerfirmaet Haakonsen & Sukke. I dag er han pensjonist, men tar spredte oppdrag.

Spiser mask

– Hjorten betaler gården. De krever ikke så mye arbeid, men må ha tilsyn hver dag, forteller Knut.

I tillegg til beite og kraftfôr, spiser hjorten mask – avfall fra ølproduksjon. Denne har familien fått fra Færder mikrobyggeri, og ordningen fortsetter nå som Fjordfolk i Sandefjord har kjøpt tønsbergbryggeriet. Knut omtaler det som vinn-vinn. Bryggeriet kvitter seg med avfall, mens hjorten får næring.

Gårdsturisme er også et stikkord for virksomheten til familien Gamkinn. Hagen er under stadig utvikling, med planter som bøkehekker, kaprifol, rhododendron, lavendel, hosta og barlind. Her arrangerer de åpen hage utvalgte helger i sommerhalvåret, der man i tillegg til å nyte hagen, har utsikt til beitende kronhjort.

Ja-menneske

I tillegg til arbeidet i EY, har Andrea nok å gjøre på hjemmebane i Stavern. Tobarnsmoren brenner for lokalmiljøet, og er særlig engasjert i skole- og barnehagesaker.

– Jeg vil at ungene skal ha en god oppvekst, og på et lite sted må man bare brette opp armene og bidra, sier 35-åringen.

Og det gjør hun virkelig. Andrea trener 30 seksåringer i fotball og 25 fireåringer i turn. I tillegg løper hun og trener CrossFit når hun har tid.

– Jeg er dessverre et ja-menneske, sier hun og ler, før hun fortsetter:

– Men jeg liker høy fart og at det skjer litt i livet. Også er det jo gøy å bli kjent med ungenes venner.

– Hvordan får du alt til å gå rundt?

Andrea tenker seg om og ler litt før hun svarer.

– Så lenge helsa er god, så går det bra. Også hjelper det veldig med fleksibiliteten og tilliten i arbeidsforholdet. Det gjør det mulig å kombinere karriere og familieliv, og det er en forutsetning for meg. Ungene går alltid først.

I tillegg trekker hun frem samarbeidet med mannen som en viktig faktor. De to har lik fordeling av oppgaver i hjemmet, noe hun mener er nødvendig for å få det til.

– Jeg hadde aldri klart dette uten en mann som bretter opp armene.

Biff og spekepølse

–Det er Johannes som står for markedsføringen i sosiale medier. Hjortegården har 1.300 følgere. I tillegg er jungeltelegrafen en nyttig kanal. Kundene består mye av lokale fra Vestfold, men hytteturister fra osloområdet er også en viktig kundegruppe.

Bakparten blir til steker og biffer, rygg til ytrefilet og entrecote litt lengre fram.

– Dette er ikke mat man spiser på en mandag, men mer festmåltid, sier Knut.

Av framparten lages spekepølser, som gjerne kan spises til hverdags og dessuten i følge hjorteeierne smaker nydelig på pizza.

Åpen hage

En dag under pandemien var 400 personer på besøk i hagen. Privatpersoner, hagelag og andre foreninger har vært på besøk, med foredrag og enkel servering. Forrige høst arrangerte de en kveld med levende lys, gløgg og fløytespill fra terrassen. Disse tingene er noe de ønsker å videreutvikle.

– Hagen er under konstant utvikling. Dette var ikke noe vi tenkte på da vi startet med hjort, men nå reiser vi mye rundt til andre hager for å få inspirasjon. En hage som dette krever arbeid og vi er sammen om det, men det er kona som er mesteren. Hun er en racer i hagen. Vil man noe nok, så får man det til. Å se at det blomstrer og gror, er mentalhygiene, sier Knut.

I stadig utvikling

Mens et par andre gårder i Vestfold har dåhjort, er familien Gamkinn alene om kronhjorten. Knut forteller at næringen var på vei opp for 5-8 år siden, men at man også i denne bransjen merker økning i priser. Da Gamkinn satte opp sitt gjerde, var det en investering på cirka 500.000 kroner.

Dermed er det ikke like mange som satser på dette i dag, men hjort blir det fortsatt for Knut og Elisabeth. Og de ser stadig for seg noe nytt.

– Kanskje vil vi begynne med salg av hagerelaterte produkter: krukker, hagemøbler ... Gården vår skal være i stadig utvikling, sier han.