På sporet av rallaren

(Bilde 3) TUNGT: Rallarlivet var preget av hardt kroppsarbeid, og anleggsarbeiderne brukte gjerne enkle verktøy som håndbor, slegge, spade og trillebår. FOTO: Akershusmuseet  FOTO:  /

(Bilde 3) TUNGT: Rallarlivet var preget av hardt kroppsarbeid, og anleggsarbeiderne brukte gjerne enkle verktøy som håndbor, slegge, spade og trillebår. FOTO: Akershusmuseet FOTO: / Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Med industrialiseringen av Norge blomstret også utbyggingen av landets kraftverk, kommunikasjonslinjer og transporttraseer. Og den som bygde anleggene, var rallaren.

DEL

– «Rallarer» var betegnelsen man brukte på anleggsarbeiderne som bygde de første jernbanene, veiene, telegraflinjene og krafttunnelene Norge, sier Bjørg Eva Aasen ved Jernbanemuseet på Hamar.

Kommer fra railway

Ordet rallar kommer av de svenske benevnelsene «ralla» – trillebår eller liten jernbanevogn – og «rallväg», som er avledet av det engelske ordet for jernbane – «railway».

– Men selv kalte rallaren seg gjerne for «slusk», et ord som nok opprinnelig var nedsettende ment, men som bevisst ble brukt for å markere stoltheten over eget yrke, forteller Aasen, og tilføyer:

– Du vet, de både bygde og samlet landet!

Landsdelene kobles sammen

Allerede i 1854 åpnet «Norsk Hoved-Jernbane», som gikk mellom Christiania og Eidsvold. I 1857 ble utbyggingen av jernbanestrekningene Hamar-Grundset, Trondhjem-Støren, samt Kongsvingerbanen vedtatt av Stortinget, mens jernbaneforbindelsen mellom Christiania og Bergen ble vedtatt i 1894.

– Før selve arbeidet med Bergensbanen startet, måtte det bygges anleggsveier fra bygdene og opp til den planlagte jernbanetraseen over høyfjellet. Alt som trengtes av forsyninger og utstyr, måtte nemlig fraktes til fjells i løpet av korte sommersesonger, og denne transportveien fikk dermed senere navnet Rallarvegen, forteller Bjørg Eva Aasen.

– Under anleggingen av selve jernbanelinjen var nesten 2.400 rallarer i arbeid, og da Bergensbanen ble åpnet i 1909 var det som et av landets aller største jernbaneprosjekter, utdyper hun.

Nødvendig arbeidsinnvandring

Da den norske jernbaneutbyggingen startet, var det mangel på arbeidskraft, og det var lett å få jobb på anleggene. Arbeidskarene var gjerne husmenn eller andre fra fattige kår, eller de var lokale bønder og fiskere som trengte ekstra inntekter i perioder.

– I tillegg var det helt nødvendig å bruke arbeidskraft fra utlandet. Og det var særlig svenske rallarer som jobbet ved de norske anleggene, forteller Bjørg Eva Aasen.

Jernbaneforbindelsen mellom Christiania og Stockholm åpnet i 1871, da den svenske jernbanen ble knyttet til den norske Kongsvingerbanen, og dermed ble det i tillegg enkelt å reise mellom de to landene. Også Narvik hadde mange svenske rallarer i arbeid, og da jernbanen fra Kiruna i Sverige til Narvik i Nord-Norge ble anlagt, var nesten halvparten av arbeiderne på norsk side fra Sverige.

Kroppsarbeid og brakkeliv

Rallarlivet var preget av hardt kroppsarbeid, og før maskiner ble tatt i bruk var det verktøy som håndbor, slegge, spade og trillebår som var vanlige arbeidsredskap. Anleggsjobbene ble utført på akkord, og langs jernbanelinjene var sluskene som regel samlet i selvstendige arbeidslag, som var ledet av en bas. Arbeiderne flyttet gjerne fra anlegg til anlegg, og lagene holdt seg ofte med egen kokke og mat.

– Der hvor det var bebyggelse fra før, tok rallarene gjerne inn hos fastboende, men på avsidesliggende plasser var de henvist til brakker, preget av svært enkel standard og lite privatliv, forteller Bjørg Eva Aasen, og tilføyer:

– I disse mannsdominerte miljøene fikk man gjerne en egen kultur innad, kjennetegnet av for eksempel egne viser og språkskikker. Rallarene brukte også ofte spesiell arbeidsklær og myke, bredbremmede filthatter.

Tidlige fagforbund

Arbeidsforholdene var tøffe for rallarene, og det forekom ofte ulykker – særlig i forbindelse med sprengninger. Etter ulykker ble det gjerne organisert pengeinnsamling på brakka, for å støtte etterlatte eller en arbeidskamerat som hadde mistet arbeidsevnen.

– Rallarene var dessuten med på å danne de første fagforbundene i Norge, og deltok i stiftelsen av Det norske Vei- og Jernbaneforbund i 1895, som senere skiftet navn til Norsk Arbeidsmandsforbund., opplyser Jernbanemuseets Bjørg Eva Aasen.

Rallarens storhetstid varte helt fram til mellomkrigstiden, men på 1930-tallet førte den internasjonal lavkonjunkturen til stor arbeidsledighet. Etter andre verdenskrig begynte gjenreisningen av Norge, med ny utbygging og mange anleggsarbeidere i jobb. Nå var imidlertid løsarbeidet sjeldnere, og anleggsarbeideren fikk gjerne fast jobb i det offentlige.

Artikkeltags