Unnskyld, det var meningen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

De fleste av oss har opplevd å være skråsikre i vår sak og nektet å gi oss, selv om vi egentlig burde visst bedre. Hvorfor er det noen ganger så innmari, innmari vanskelig å si unnskyld?

DEL

Noen er ute av stand til å si unnskyld uansett hva de har gjort eller hvor grundig feil de har tatt, mens andre ber om tilgivelse for den minste ting.

Dypest sett handler viljen eller evnen til å si unnskyld om ens selvbilde, forteller psykologien oss. Vi rører ved dype og sårbare følelser når vi blir nødt til å innse og innrømme feil.

– For noen er det ensbetydende med svakhet og tap av ære eller selvfølelse å vise at man tar feil – det oppfattes som å underkaste seg den andre personen, en ydmykelse som det er veldig vanskelig å stå i. Man føler seg angrepet fra alle kanter, og derfra er veien kort til kamp-/fluktresponsen, eller "fight or flight", forklarer psykolog Anders Skuterud.

LES FLERE SAKER FRA VESTVIKEN24.NO

Skaper splid

I en situasjon der den ene parten mener å ha rett til en unnskyldning, mens den andre nekter å gi en, er det vanskelig å la sakligheten vinne fram. Slike følelser er så sterke at de kan føre til brutte vennskap, skilsmisser, arbeidskonflikter, ja, til og med vold, drap og i ytterste konsekvens krig.

Historien er full av store og små uenigheter der ingen part vil gjøre den minste innrømmelse. Låtskriverduoen og de tidligere bestevennene John Lennon og Paul McCartney skrev angivelig låter med “skjulte" sleivspark mot hverandre i årevis etter det offentlige bruddet med The Beatles.

I større målestokk tar det ofte mange tiår eller til og med århundrer før nasjonale myndigheter unnskylder urett begått mot egne borgere – som slaveri, behandling av urbefolkning og justismord.

– Til gjengjeld fremstår slike “nasjonale" unnskyldninger ofte som de mest ekte, da de er konkrete, veldig gjennomtenkt og uten forbehold, sier Elin Strand Larsen, doktor i medier og kommunikasjon.

LES OGSÅ: – Næringslivet har mye å lære av idretten

Sjefsidiot

I boken "On Apology" skriver den amerikanske psykiateren og forfatteren Aaron Lazare at noe som kan gjøre det enda mer trøblete å si unnskyld, er tilfeller der en beklagelse egentlig innebærer en større innrømmelse.

Et eksempel er sjefen som ikke vil innrømme å ha dummet seg ut i en enkeltsak, fordi det kan oppfattes av de ansatte eller offentligheten som at bedriften er uten styring.

Dette kan igjen skape tilspissede konflikter dersom begge parter står på sitt, og det er slett ikke gitt at det er sannheten eller rettferdigheten som vinner fram.

– Som ansatt skal man tenke seg om før man igangsetter noe som en maktperson vil kunne oppleve som et angrep og en potensiell ydmykelse. Det kan lett slå tilbake mot en selv, advarer Skuterud.

LES OGSÅ: Reduksjon i ansattes stressnivå ved ekte verdsettelse

Falske unnskyldninger

Det er i grunnen litt pussig at så mange av oss blir fylt med gru ved tanken på å avgi en enkel unnskyldning. For vi er nemlig nokså lettilgivende overfor andre som innrømmer sin tilkortkommenhet, viser forskning.

Dette er noe man både i politikk og næringsliv har vært klar over lenge og stadig utnytter. Det er ikke få toppledere gjennom tidene som har overlevd skandaler ved å si noe sånt som at “Dette er ikke bra nok, og dette skal vi gjøre noe med".

– Men det er stort sett siste utvei, når vedkommendes stilling står på spill. Og ofte er det egentlig ikke unnskyldninger de kommer med, men bortforklaringer, mener Strand Larsen.

En vanlig ikke-unnskyldende unnskyldning er for eksempel at man beklager å ikke ha fulgt godt nok med på hva andre i bedriften har drevet på med av kritikkverdige handlinger, eller at man kom i skade for å kommunisere på en måte som ble misoppfattet. Man sier "unnskyld", men legger egentlig skylden på andre.

Overlevelsesstrategi

I mer nære relasjoner kan et tilsvarende eksempel på en uekte unnskyldning være: "Jeg beklager at jeg såret deg".

– Det ligger egentlig ingen innrømmelse i et slikt utsagn. Å beklage å såre noen er ikke det samme som å be om tilgivelse for selve handlingen som såret vedkommende, forteller Strand Larsen.

Men så har man den andre ytterligheten: Personen som sier unnskyld hele tiden. Dette handler også om at selvbildet blir kraftig utfordret, men at man konsekvent velger total underkastelse (flukt) – fremfor kamp. Slik overdreven “ydmykhet" kan tyde på at vedkommende har hatt eller er i relasjoner med personer som alltid “har rett", enten det er herskesyke partnere eller autoritære foreldre.

– Det er en overlevelsesstrategi som har sammenheng med et dårlig selvbilde, som dessverre kan bli selvforsterkende. Dette fordi man risikerer å bli møtt med stadig irritasjon fra omgivelsene, ganske enkelt fordi vi har en tendens til å bli litt lei og oppgitt over folk som hele tiden unnskylder seg, sier Skuterud.

Slik sier du unnskyld

  • Erkjenn at du har tatt feil eller dummet deg ut, helst med en gang.
  • Ikke ta forbehold, som at "det jeg gjorde var galt, men ..."
  • Vær grundig og presis når det gjelder hva du ber om unnskyldning for. "Beklager at jeg såret deg" er for eksempel ingen unnskyldning.
  • Man må beklage det som førte til at vedkommende ble såret.
  • Dersom du sier unnskyld for å oppnå noe (som å beholde stillingen), skal det ekstra mye til for å virke troverdig.
  • Husk at du kjemper mot dype psykologiske mekanismer når du ber om unnskyldning, hvilket gjør det ekstra vanskelig og viktig å holde tunga rett i munnen.
  • Det kan være en trøst å huske at folk som oftest er mer tilgivende enn vi tror.

(Kilder: "On apology" av Aaron Lazare, Psychology today, "Unnskyld!" av Jon Risdal)

Artikkeltags