«Hvordan kom jeg paa at bestige tinder? Da jeg i 1884 var paa fottur i Hardanger, fik jeg brev fra en bekjendt som netop hadde gaat gjennem Koldedalen og var begeistret, – hvad der straks bestemte mig til at lære Jotunheimen at kjende. Og næste sommer slog jeg mig ned paa Eidsbu hos Ole Røisheim og Rønnaug, som stelte for ham der. Og saa varte det jo ikke længe, før fjeldet fik helt magt over mig. Men de almindelige turer gjennem dalene kunde ikke i længden tilfredstille min eventyrlyst, det var tinderne som trak (...).»
Slik forklarer Therese Bertheau starten på sin ferd mot Jotunheimens topper, i et brev til klatrevennen Henning Tønsberg i 1932. Den allsidige damen var da over 70 år og hadde lagt bak seg en ruvende karriere som «tindestigerske» – som en av ytterst få datidige damer.
Først til topps
Therese Bertheau gikk til topps på flere områder: Hun hadde datidens høyeste kvinneutdannelse, var første dame på «Storen» og eneste innbudte kvinnelige medlem i herrenes tindeklubb.
– Therese Bertheau var en fremragende fjellklatrer, som besteg over tretti topper – mange av dem som første kvinne, forteller Anne-Mette Vibe, pensjonert seniorrådgiver ved Universitetet i Oslo og forfatter av heftet «Therese Bertheau – Tindestigerske og Lærerinde».
Som frøken Bertheau beskriver i brevet over, var det på Eidsbugarden ved Bygdin, sammen med Ole Røisheim og andre erfarne fjellfolk, hun besteg sin første fjelltopp, Uranostind, i 1885. I dagene etterpå inntok følget toppen av både Galdhøpiggen og Knutholstind. Og noen år seinere sto Skagastølstindene for tur.
– Therese Bertheau var første kvinne på toppen av Store Skagastølstind, eller «Storen», og det var bare 18 år etter den første bestigningen foretatt av britiske William Cecil Slingsby, påpeker Vibe.
Selvstendig pigeskolelærerinde
I siste halvdel av 1800-tallet ble det moderne å gå tur i skog og mark, særlig blant borgerskapet. Det var tidsriktig å holde seg i form, være fysisk sterk og «bruke naturen». Turistforeningen ble stiftet i 1868, og selv om friluftslivet gjerne var forbeholdt herrene i begynnelsen, kom kvinnene snart etter.
– Man mente først at det nok kunne være en uheldig kobling mellom fysisk anstrengelse og utdanning, og at det ikke lot seg kombinere – særlig ikke for kvinner, humrer Anne-Mette Vibe, og tilføyer:
– Men Therese Bertheau gjorde bekymringene til skamme. I tillegg til å klatre i fjellet, hadde hun nemlig datidens høyeste utdanning man kunne ha som kvinne – med både guvernanteeksamen og språkutdannelse i engelsk, fransk og tysk.
Som lærerinne på Nissen Pigeskole var frøken Bertheau selvforsørget. Hun hadde lange sommerferier, med rikelig anledning til å gå i fjellet, og som språkkyndig var hun en populær tolk for utenlandske klatrere.
– Therese var dessuten ugift og barnløs, med få hjemlige bindinger. I tillegg hadde hun mistet faren sin som liten pike, og selv om noen fedre nok trakk døtrene sine til fjells, hadde Therese ingen farsfigur som tradisjonelt ville ha styrt henne strengt og nok holdt henne nede fra de høyeste fjelltoppene, mener Anne-Mette Vibe.
– I tillegg var hun både smart, viljesterk og tøff – og ikke minst sprek!
Anstendige skjørtelengder
Fjellklatring har alltid satt krav til sterk psyke og god fysikk, men turantrekket på 1800-tallet var annerledes enn i dag – særlig for kvinner.
– Kvinner brukte alltid lange skjørt, og det gjaldt også i fjellet. Bukser var ansett som uanstendig for damer og ble først akseptert rundt 1910, påpeker Anne-Mette Vibe.
Mot slutten av 1800-tallet begynte imidlertid turgående kvinnene å bruke bukser under skjørtene, og i 1880-årene var «buxespørgsmaalet» viktig, både for kvinnenes frigjøring og deltakelse i friluftslivet. I 1886 ble blant annet «Reformturistdrakten» presentert i tidsskriftet Nylænde, og Therese Bertheau tok tidlig i bruk den firedelte sportsdrakten, bestående av jakke, bukse, langt spaserskjørt og kort sportsskjørt.
– De første fjellklatrerskene pleide å heise opp skjørtene og feste dem med sikkerhetsnål mens de klatret, for så å raskt kunne slippe kjolelengdene anstendig ned over buksebeina om de møtte folk eller nærmet seg «sivilisasjonen», forteller Anne-Mette Vibe.
Øvrig klatreutstyr besto på Thereses tid gjerne av hampetau og isøks, samt spikerbeslåtte støvler. Klatrerne kunne også bruke tre- og jernkiler under vanskelig klatring. På tross av enkelt utstyr, og tidvis mindre hensiktsmessig kjolebekledning, var det imidlertid få rapporterte ulykker i datidens klatremiljø, og Therese Bertheau hadde ingen kjente alvorlige uhell.
Respektert kvinne
Therese Bertheau klatret for det meste i Jotunheimen, men mot slutten av karrieren satte hun kursen mot toppen av Kolsås i Bærum. I 1904 foretok hun den første kjente bestigningen av veggene på Kolsås og forserte dessuten «Kålbladet» sammen med blant andre Henning Tønsberg. I 1902 ble Therese Bertheau valgt inn som første kvinne i Den Norske Turistforenings styre, og i 1909 ble hun, som første kvinne, innbudt medlem i Norsk Tindeklub.
– Denne klubben var ikke åpen for kvinner på dette tidspunktet, men Therese Bertheau var velkommen. Det sier litt om hennes høye status og likeverd blant fjellklatrerne, sier Anne-Mette Vibe.