– Da jeg var liten følte jeg det var flaut å bo på gård. Men jeg har lært å sette pris på det. Nå føler jeg et ansvar for å ta over, sier Lina Tandberg.
Det er bare ett år siden hun møtte Casper Martens Larsen. Men da det visste seg at begge hadde en interesse for gårdsbruk, var ikke veien lang fra kjøkkenbordet til handling.
– Jeg har alltid vært en skapbonde, så da ideen om å ta over gården kom opp, var jeg ikke vond å be, sier Larsen.
Selger solbær
Går alt etter planen skal en leilighet i Bygdøy allé byttes ut med et mer romslig gårdsliv i løpet av vinteren. Tandberg har fulltidsjobb i Microsoft, mens Larsen har sagt opp sin jobb for å satse på bondedrømmen. Til høsten begynner han på fjernstudier i agronomi.
For å få gården, som har vært i familien i 400 år, i drivverdig stand, må det en del utbedringer til. Blant annet skal låven rives til fordel for en ny. Men selv da er det en utfordring å drive en såpass liten gård kommersielt. Unni Hogsnes Tandberg, moren til Lina, har høstet økologiske solbær i lengre tid. Allerede i år kunne det unge paret ta over denne produksjonen, som både selges på gården og går til lokale Meny-butikker.
Lønnsom drift
Men året er langt og solbærsesongen er kort. Derfor har de valgt å satse på andelslandbruk.
– Jeg kom over det ved en tilfeldighet og oppdaget at antall andelslandbruk har økt fra fem til rundt 60 i løpet av et par år. Så dette er en tydelig trend. Folk er blitt mer opptatt av kortreist, økologisk mat, sier han.
Da Tandbergs familiegård ligger kun et par steinkast fra Tønsberg sentrum, og det er lange ventelister på lignende gårder, mener de to at forholdene ligger til rette.
– Landbruk må dessverre være stort om man skal tjente penger på det. Men andelslandbruk kan være en lønnsom måte å drive smått på. Når medlemmene betaler en andel før sesongen, er også risikoen mindre. Vi kommer til å starte varsomt, men ut fra de jeg har snakket med, kommer det til å gå kjempebra, sier Tandberg.
Mat og møkk
Andelslandbruk er en driftsmetode som går ut på at kundene betaler inn en andel, gjerne ett år om gangen. De kan være med på både planlegging og gjennomføring av årets sesong, ta del av innhøstingen og ikke minst: få med seg varene hjem. Helst med litt møkk under neglene som bonus. Det er ti år siden det første andelslandbruket i Norge ble startet opp på Øverland i Bærum. Men det er først de siste årene interessen har eksplodert.
– Det er fantastisk givende å dyrke noe for så å spise det. Og det virker som folk er på vei bort fra masseprodusert mat, sier Tandberg.
Forsiktig start
De håper å starte forsiktig neste år med noen få sorter og så øke på med antall andelshavere etter hvert. Målet er å ende opp på rundt 300 andelshavere. Da gården er på 146 mål vil det også være plass til småskala produksjon av økologiske produkter direkte til kunden.
– Vi kommer til å satse på kål, poteter, gulrøtter, salater og urter. Og det finnes utrolig mange slag beter. Det er bare fantasien som setter stopper for hva vi kan dyrke, sier Larsen.
For å beholde en inntekt har Lina Tandberg valgt å beholde jobben ved siden av gründerarbeidet. Men målet er bli bonde på heltid.
– Drømmen er at vi begge kan leve av dette, sier hun.
Godt jordsmonn
– Det er et marked for småskala produksjon rett til forbruker og for andelslandbruk. Og det er veldig bra. Vi bønder synes det er utrolig moro å skape god kvalitetsmat og få en historie til det man spiser, sier Harald Lie, nestleder i Vestfold Bondelag.
Selv om han poengterer at denne type drift ikke kan erstatte vanlig landbruksproduksjon, er han glad for at folk viser større interesse for hvordan maten blir til. Han mener at Vestfold har forholdene til rette for nettopp denne typen drift.
– Vi er veldig heldige med et godt jordsmonn og et klima som gjør at vi kan dyrke det aller meste. I tillegg er matproduksjonen veldig bynær i hele fylket, sier han.