Nå er han Hydro-sjef - for tredje gang

Istvan Kiss i smia hos Svein Børre Killingdalen (t.v.) og Alf Christian Salvesen.

Istvan Kiss i smia hos Svein Børre Killingdalen (t.v.) og Alf Christian Salvesen. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Istvan Kiss liker seg absolutt best på «gølvet» sammen med gutta. Nå har han tatt over Holmestrand største bedrift - igjen.

DEL

Minst to-tre timer av en arbeidsdag på ti tilbringer han ute i fabrikken.

– Jeg liker å jobbe. Ti timer er greit, sier han, som stepper inn hver gang en direktør går ut av porten.

Tre direktører har han etterfulgt.

I dag trår han lederskoene etter Kjetil Ebbesberg, som rett etter nyttår reiste til Tyskland.

Istvan Kiss er rette mann til å overta roret når en kaptein går fra borde.

Ikke bare har han et tosifret antall år i ledersjiktet ved Hydro. Han har også utrolige 43 år bak seg i bedriften, og det før han har fylt 60 år.

– Jeg hadde faktisk sommerjobb her allerede i 1970. Mye vedlikehold skulle gjøres, og for en 15-åring var det mange oppgaver den gangen. Utskifting av lysstoffrør og malerarbeid til tre kroner og 25 øre timen, sier han med et smil.

LES OGSÅ: – Titler betyr ikke så mye hos oss

LES FLERE SAKER PÅ VESTVIKEN24.NO

 

God likt

Istvan smiler ofte. Han er en likandes kar, en alle er på hils og prat med. Og en alle kan identifisere seg med.

Akkurat slik han vil det skal være. Direktører eller maskinoperatør. Han gir alle den samme respekten, og nyter stor respekt tilbake.

Fra sin far hadde han fått interessen for elektrisitet, og det var helt naturlig at han ble elektrolærling fra 1972. Etter fagskolen ble han ansatt på tegneavdelingen.

– Hydro har alltid vært flinke til å utvikle medarbeiderne sine. Det ga også meg gode sjanser, sier Istvan, som kaller Hydro en godt smurt bedrift med høy kompetanse i alle ledd.

Han bør vite det. Etter 43 år kjenner han alle kriker og kroker. Viktig når han skal ta avgjørelser fra toppen.

Privat har han også tatt en viktig avgjørelse nylig. Eneboligen erstattes med leilighet på Holmestrandtoppen, innflytningsklar til våren.

– Jeg har ikke tid til stort hus og eiendom, eller jeg vil heller bruke tid på hytta og på sjøen. For to år siden kjøpte jeg meg en 17 fots Yamarin med 70 hester. Jeg vil ut å fiske, men så langt viser tripptelleren kun fire timer. Nå skal den brukes. Hytta i Tuddal er også et kjært sted. Kona og jeg har to voksne barn og fire barnebarn på 10, 8, 3 år og ett på 3 måneder. Ørretfiske fra robåt og skiturer. Dette vil jeg ha mer tid til sammen med familien i tiden framover, sier han.

I tillegg er han ei uke på laksefiske i Namsen hvert år. Men også bakover i tid har Istvan Kiss en spennende historie å fortelle.

LES OGSÅ:

Dramatisk barndom

– Selv om jeg ikke husker det selv, vet jeg at jeg hadde en dramatisk start på livet, sier han, og får et mer alvorlig drag over ansiktet.

Lille Istvan var bare ett år da mor og far valgte å rømme fra hjembyen Janushalma, cirka åtte mil fra den ungarske hovedstaden Budapest i 1956.

Ungarn hadde deltatt på tysk side under krigen, og ble etter krigen okkupert av Sovjetunionen.

Det som i ettertid er kjent som studentopprøret i Ungarn i 1956, startet som en spontan protest mot det autoritære kommuniststyret.

Flere tusen marsjerte mot parlamentet. Oppstanden ble slått ned av sovjetiske tropper.

Mellom 2.500 og 5.000 ungarere, og rundt 700 sovjetiske soldater ble drept.

Mange tusen flere ble fengslet og skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Cirka 1.200 av disse kom til Norge. Deriblant Istvan sammen med mor og far.

– Da russere okkuperte Budapest ville ikke mor og far underkaste seg kommunistisk styre. Vi rømte om natten fra slekt og bekjente, ved hjelp av venner som kjørte oss til den østerrikske grensen, cirka ti mil unna.

– Mor og far klatret over et grensegjerde, og jeg er blitt fortalt at jeg ble kastet over gjerdet inntullet i et teppe. Bagasjen var en koffert med det aller viktigste. Østerrike var et transittland, og hjalp mange flyktninger.

– Og vi ble sendt videre til Norge. Men hvor var det? Mine foreldre hadde bare hørt om USA. Det var visstnok et stort sjokk å komme til Trondheim med rekordmye snø og kulde den vinteren. Snø hadde vi ikke sett før, og ikke var vi kledd for vinter. Vi fikk utdelt tepper, og et sted å sove, forteller Istvan.

LES OGSÅ: – 2015 blir et år der det kommer til å skje mye på Komplett

Gode naboer

 I to måneder var den lille familien i Trøndelag, før beskjeden kom til far om at de trengte en elektriker i Holmestrand.

– Mor og far fikk et hus og bo i, men hadde ikke stort å brødfø seg med. Men naboen, forfatteren Kåre Holt, kom uoppfordret med 50 kroner, slik at den første husleia, litt bestikk og mat kunne betales. Inger og Kåre Holt var flotte naboer, og ble våre gode venner, sammen med blant annet andre ungarske familier i Horten, forteller han.

Selv var ikke tospråklige Istvan Kiss tilbake i Ungarn før han var 16 år, i 1971.

Først da hilste han på bestemor og andre familiemedlemmer i sitt opphavsland. På spørsmål om det er noe i dag han kan «savne» fra den ungarske kulturen svarer han maten.

Ungarsk fiskesuppe er favoritt.

– Krydder var ukjent i Norge i oppveksten, men mor sørget for gode dufter fra kjøkkenet, avslutter han.

Artikkeltags