Et vellaget fat med vellagret sprit

Simers & Co. Spritfabrik & Destillation holdt til i Revierstredet i Christiana fra firmaet ble etablert i 1857 til det ble en del av Vinmonopolet i 1925. Simers hadde bøkkere som vedlikeholdt eikefatene.

Simers & Co. Spritfabrik & Destillation holdt til i Revierstredet i Christiana fra firmaet ble etablert i 1857 til det ble en del av Vinmonopolet i 1925. Simers hadde bøkkere som vedlikeholdt eikefatene. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

De lagde furutønner til fisk og reparerte eikefat til brennevin. I dag er det noen ytterst få bøkkere igjen i Norge, faktisk bare fire med svennebrev.

DEL

Med vernesko, lærforkle og gamle redskaper setter bøkker Arne-Jøran Øyen seg på sin hest, et nyttig øk med hode, rygg, føtter og hale. En av dagens oppgaver er å sette i stand et velbrukt eikefat som dufter umiskjennelig av søtt og sterkt brennevin.

– Når det gjelder vedlikehold av fat, har utstyr og arbeidsmetoder endret seg lite i løpet av de siste århundrene. De fleste verktøyene her i bøkkerverkstedet er minst 100 år gamle. Denne, for eksempel, ble laget i 1887, sier Øyen, og viser fram en tung og skarp kniv med et krummet knivblad.

Kniven er spesiallaget til å høvle buede eikestaver med. I et eikefat som rommer 500 liter, er det cirka 35 slike staver, holdt sammen av ti jernbånd. To bunner – «lokk», som også er laget av eikeplanker – forsegler det sylindriske eikefatet.

Fatet Øyen jobber med, inneholdt inntil nylig akevitt. Men treverk er som kjent et materiale som kan sprekke opp og bli ødelagt. Det kan imidlertid unngås – og fatet bevares – ved kyndig vedlikehold av treverket.

Gammel tradisjon

Arne-Jøran Øyen er ansatt hos brennevinsprodusenten Arcus, spesielt kjent for sine norske akevitter. Det tidligere statseide selskapet har tre bøkkere på lønningslisten. Bøkkernes viktigste oppgave er å holde øye med trekvaliteten på mellom 60.000 og 70.0000 eikefat.

Bøkkere i bøkkerverkstedet hos Løiten Brænderi i 1894. Løiten ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, men det ble destillert potetbasert sprit på Løten ved Hamar fram til 1995.

Bøkkere i bøkkerverkstedet hos Løiten Brænderi i 1894. Løiten ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, men det ble destillert potetbasert sprit på Løten ved Hamar fram til 1995. Foto:

Jostein Gangstø er den fjerde bøkkeren med svennebrev. Han driver sin egen tønnemakerbedrift, Tre og Tønner, på halvøya Bogøy i Fusa kommune i Hordaland. Tønnemakingen er attåtnæring til gårdsdrift.

– Å lage sildetønner er en gammel tradisjon i Fusa. I gamle dager var det minst 20 tønnemakere bare her på Bogøy, i dag er vi fire-fem som holder på. Hvert år går vi sammen om en forsendelse av om lag 3000 tretønner til Nord-Norge. Tønnene brukes til å lagre rogn fra skreifisket, forteller Gangstø.

Fat av eik er den gylne regelen når brennevin som akevitt, sherry, konjakk, whisky og rom skal lagres og modnes. Det samme gjelder mange typer vin, for eksempel portvin. Eikefatene benyttes så lenge det er fysisk mulig.

Norskproduserte fisketønner har tradisjonelt blitt laget av furu og andre tresorter som er vanligere her til lands, blant annet løvtresorter som ask og selje.

Rullende tønner

De første som konstruerte tønner av tre, var trolig mesopotamierne, som kom fra området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. De hadde vintønner laget av palmestammer, skrev den greske historikeren Herodot for nesten 2500 år siden.

I løpet av romertiden ble vintønner av hardfør eik utbredt.

– Tønnene kan rulles, og er dermed lettere å frakte enn keramikk-krukker og geiteskinnssekker. Det ble tidlig oppdaget at tønnene forvarer vinen godt, og at treverket attpåtil kan gi vinen bedre smak i løpet av lagringsprosessen, forteller Arne-Jøran Øyen.

Håndlagde eiketønner settes sammen omtrent på samme måten i dag som for 2000 år siden, selv om dagens bøkkere både anvender gamle verktøy og moderne maskiner.

Utseendemessig er det tønnebåndene, de som holder tønnene sammen, som har endret seg mest. Jernbåndene kom på 1800-tallet. Før den tid ble det brukt bånd av vidjer, det vil si tynne, lange kvister og rotrenninger. Først på 1930-tallet ble det helt slutt på bruken av trebånd i Norge, opplyser Jostein Gangstø.

Fisk og potet

Vi vet at vikingene lagde ovale tønner, og runde bøtter og smørkjerner, av trestaver og trebånd. Tønnene var emballasje for saltet fisk, korn, grønnsaker og andre matvarer.

Ordet bøkker stammer fra det tyske Böttcher. Det er sannsynlig at yrkestittelen bøkker kom til Norge med hanseatene. Med de tyske kjøpmennene ble det flere tønneforsendelser, både til og fra Norge, og det ble behov for flere tønnemakere her til lands. Noen tønnefabrikker produserte titusener av tretønner i løpet av et år, og solgte dessuten tønner til land som Island, Færøyene, Storbritannia og Canada.

I tillegg til fisk og rogn ble andre varer fraktet i tretønnene. Bryggeriene hadde øl i trefat, mens brenneriene brukte importerte eikefat. Tretønnene kalles fat når innholdet er øl og brennevin. Også industrivarer ble fraktet i tønner. Norsk Hydro på Notodden hadde en egen tønnefabrikk der bøkkerne lagde tretønner kunstgjødsel ble fraktet i.

Bøkker Arne-Jøran Øyen i bøkkerverkstedet hos Arcus på Gjelleråsen ved Oslo. Her slår han jernbånd på plass rundt et eikefat som snart skal fylles med akevitt igjen.

Bøkker Arne-Jøran Øyen i bøkkerverkstedet hos Arcus på Gjelleråsen ved Oslo. Her slår han jernbånd på plass rundt et eikefat som snart skal fylles med akevitt igjen. Foto:

Plasten tok over

Fra 1930-tallet fikk de norske tønnefabrikkene maskiner som gjorde at prosessen med å lage tønner gikk raskere. Ufaglærte kunne gjøre deler av jobben, og det var starten på nedgangstiden for bøkkerfaget.

Det var også på 1930-tallet ølbryggeriene begynte å bruke stål- og aluminiumsfat. Og da plasten gjorde sitt store inntog som emballasje i etterkrigstiden, avtok etterspørselen etter tretønner raskt. En sterk nedgang i sildefisket bidro dessuten til at mange av tønnefabrikkene på Vestlandet forsvant på 1960-tallet.

Fortsatt holdes bøkkerfaget i hevd enkelte steder i Norge. I tillegg til bøkkerne hos Arcus og i Fusa i Hordaland, er det noen få andre tønnemakerbedrifter igjen, blant dem Fjærli Tønnefabrikk i Halsa i Møre og Romsdal. Ellers er enkelte tønnefabrikker og bøkkerier gjort om til levende museer. Blant disse er Hagevik Tøndefabrikk i Vågsøy i Sogn og Fjordane, Fjordtønna i Samnanger i Hordaland, Lindesnes Kystkultursenter i Vest-Agder og Jostein Gangstøs tønnemakeri i Fusa.

Bøkkermuseum er også nettopp satt opp i Arcus' nye lokaler på Gjelleråsen ved Oslo.

– Å kunne jobbe med tre var den viktigste årsaken til at jeg valgte bøkkeryrket for 20 år siden. Eikefatene gir både smak og farge til akevitten, og to fat med samme innhold kan smake forskjellig alt etter hvordan fatene er laget og hva som har vært lagret på dem før. Vi kjøper de fleste fatene fra sherryprodusenter i Spania, og én av bøkkernes oppgaver er å velge ut fat der nede, forteller Arne-Jøran Øyen.

Fakta

  • Tretønner har vært vanlig som emballasje for mat- og drikkevarer i minst 2000 år. Også industrivarer, som krutt, hvalolje og spiker, ble tidligere fraktet i tretønner. Tønnemakerne, bøkkerne, var derfor en stor yrkesgruppe.
  • Bøkker heter Küfer, Fassbinder og Böttcher på tysk, cooper på engelsk, tonnellier på fransk, bødker på dansk, cubero og tonelero på spansk, kuiper på nederlandsk, bottaio på italiensk, og tanoeiro og toneleiro på portugisisk. De ulike variantene er en god del brukt som etternavn. Böttcher og Cooper er eksempelvis vanlige etternavn i henholdsvis tysktalende og engelsktalende land.
  • Tretønner ble i stor grad utradert som emballasje i løpet av 1900-tallet, og derfor ble det gradvis færre bøkkere i dette
    Haugesund hadde flere store tønnefabrikker på 1900-tallet. Dette er fra en fra fabrikkene, fotografert i mellomkrigstiden.

    Haugesund hadde flere store tønnefabrikker på 1900-tallet. Dette er fra en fra fabrikkene, fotografert i mellomkrigstiden. Foto:

    århundret. Nå lages de fleste tønner av plast, mens ølfat som regel er laget av stål og aluminium.
  • Mange typer vin og brennevin lagres imidlertid fortsatt på eikefat. Konjakk kan eksempelvis bare lagres på fat laget av eiketrær fra områdene Limousin og Tronçais.
  • I dag jobber de fleste bøkkere i verden med å lage og vedlikeholde fat til vin- og brennevinsproduksjon. De fleste fatene lages i fabrikker i Frankrike, USA, Spania og Portugal. Noen store bøkkerier er Vicard, Canton, Demptos og Seguin Moreau.
  • I 1972 ble bøkkerfaget tatt ut av lærlingordningen her i Norge. Men faget ble tatt inn igjen i 1995 på initiativ fra Vinmonopolet, som trengte nye bøkkere som kunne vedlikeholde akevittfatene. (Arcus ble skilt ut fra Vinmonopolet i 1996.)
  • Siden 1995 har seks personer tatt svennebrev i bøkkerfaget, og fire av disse jobber i dag som bøkkere. Det finnes imidlertid noen titalls andre nordmenn som er flinke tønnemakere selv om de ikke har svennebrev i bøkkerfaget.
  • «Norsk akevitt» har vært en geografisk beskyttet betegnelse i EØS-avtalen siden 1994. Modning på eikefat er ett av kriteriene for å få betegnelsen. Norsk akevitt skal lagres i minst seks måneder i fat som rommer mindre enn 1.000 liter, og minst ett år i fat som rommer mer enn 1.000 liter.
  • Det meste av norsk akevitt lagres på eikefat som det tidligere har vært sherry på. Blant annet fordi sherryen trekker ut de mest aggressive tanninene fra treverket, samtidig som den gjenværende sherryen i treverket gir smak til akevitten.
  • Eikefat med norsk akevitt er stort sett laget av amerikansk hviteik, som er billigere enn europeisk eik. Men den amerikanske eika er også mer vesketett og har en mer utpreget vaniljearoma.

Kilder: Arne-Jøran Øyen, Arcus.no, Norsk-akevitt.org, Tretonner.no, Wikipedia

Artikkeltags